Edvard Grieg skrev «må aldri oppføres» på manuskriptet, selv om de midterste delene av symfonien alt var oppført fem ganger, både i Bergen, Kristiania og København i årene 1864-1867.

Grieg konkurrerte med Svendsen om å finne «den nasjonale tonen». Grieg var først ute med sin Schumann-inspirerte symfoni, men syntes at den ikke var tilstrekkelig norsk da han fikk høre Svendsens første symfoni, som var mer inspirert av de norske folketonene som Ludvig Mathias Lindeman hadde samlet inn.

1. Allegro molto
2. Adagio espressivo
3. Intermezzo – Allegro energico
4. Finale – Allegro molto vivace

Det ikke-norske merkes best i første sats, der vi finner raske trioler som hos Mendelsohn og Schumann. Grieg kom aldri til å bruke trioler på den samme måten senere.

I denne transkripsjonen blir triolene spilt av klarinettene. Etter noen takter er det oftest behov for å dele litt på oppgavene eller forenkle i de partiene der dette ikke merkes så godt.

Finn Benestad og Dag Schelderup-Ebbe skriver: «Hadde Grieg noen grunn til å føle seg beskjemmet over symfonien? På ingen måte!» De peker på «sikkerhet og oppfinnsomhet» i oppbygningen og «solide ferdigheter i å takle orkestreringens problemer». Godt gjort av en 19-åring å komponere satsen på to uker!

Spilletid: 13 ½ minutt. Vanskelighetsgrad: ***** | Spilt av virtuelt demo-korps | Spilleliste