Edvard Grieg skrev «må aldri oppføres» på manuskriptet, selv om deler av symfonien alt var oppført fem ganger, både i Bergen, Kristiania og København i årene fra 1864 til 1867.

Først i 1981 gjorde Bergen offentlige bibliotek symfonien tilgjengelig etter at et russisk symfoniorkester hadde fått tak i en kopi og hadde framført hele symfonien på en konsert uten å ta hensyn til forbudet. Senere er symfonien blitt trykt i Griegs samlede verker, og i dag blir den spilt med god samvittighet over hele verden, fordi den ikke er noe dårlig verk.

1. Allegro molto
2. Adagio espressivo
3. Intermezzo – Allegro energico
4. Finale – Allegro molto vivace

I sin Grieg-biografi skriver Finn Benestad at Griegs symfoni i hvert fall i det ytre kan sammenlignes med Skjebnesymfonien av Beethoven. Hovedtonearten er den samme overalt, også i den fjerde satsen, som går i C-dur. Mottoet «Gjennom kamp til seier» er noe som kjennetegner begge symfoniene, fordi konfliktene i første sats ender med triumf i den siste satsen. Ellers er det ikke større likheter, fordi Grieg hadde Schumanns symfonier og ikke Beethoven som sitt forbilde.

Det er ikke underlig at det var de tre siste og mest karakteristiske satsene av symfonien som ble framført både i Københavns Tivoli i 1864 under ledelse av Hans Christian Lumbye, og av «Det Philharmoniske Selskab» i Christiania i 1867 – før Grieg bestemte seg for at han ikke ville høre den mer, fordi den er et ungdomsverk helt fritt for norske folketoner – og la den i skuffen med påskriften som har gitt den tilnavnet «den forbudte symfoni».

I den fjerde satsen skyldes bruken av tre tromboner for første gang Grieg selv. I tillegg gir han også trompetene mer å gjøre ved at de spiller triumferende fanfarer. I det hele tatt er denne satsen i originalen litt fyldigere instrumentert enn de øvrige satsene, og dette blir naturlig nok forsterket i denne transkripsjonen for «symphonic band».

Spilletid: ca. 9 minutter. Vanskelighetsgrad: ***** | Spilt av virtuelt demo-korps | Spilleliste