Høydepunktet i «Reisen til julestjernen» skjer når Sonja faller ned på kne og tilbyr julestjernen hjertesmykket hun fikk av moren sin, hvis stjernen vil komme fram og skinne igjen. Julestjernen ble nemlig borte da prinsesse Gulltopp forsvant. Men hjertesmykket viser jo at Sonja faktisk er prinsesse Gulltopp. Så da er det ingen grunn lenger til at stjernen skal være borte.

Etter at Sonja har bedt julestjernen komme fram, hører hun at «Glade jul» blir sunget, og i det tredje verset ser vi at et barn kommer nedover himmelstigen. Barnet tar hjertet, legger det inn i stjernen og rekker den til Sonja. Sonja kneler på nytt og holder stjernen høyt hevet. Dermed er forbannelsen opphevet, og det meste er igjen som før julestjernen forsvant. Slik foregår det ihvertfall i sceneversjonen med Johan Halvorsens musikk.

I originalpartituret står det at de første to versene av «Glade jul» skal spilles på harmonium som et dempet akkompagnement til et kor som høres i det fjerne. For konsertframføring passer det best å spille julesangen forte, slik som i denne korpsversjonen, og med den vanlige harmoniseringen vi kjenner fra Norsk koralbok.

Løsrevet fra teaterstykket er det «julefryd, evig fryd» som prises i julesangen fra 1818, som Franz Xaver Gruber komponerte og Joseph Mohr skrev den tyske teksten til. Den tradisjonelle norske teksten med engler som «daler ned i skjul» og «synger om barnet så smukt» ble skrevet av B.S. Ingemann i 1850.

Spilletid: 5 minutter. Vanskelighetsgrad: ** | Spilt av virtuelt demo-korps | Spilleliste