Salme nr. 3 både i Norsk salmebok 2013 og i den gamle salmeboka fra 1985 er «Å kom, å kom, Immanuel». Den har en tekst som skriver seg fra sju antifoner i det 9. århundre. Antifoner er vekselsang mellom to kor som synger mot hverandre. Imidlertid mener man at melodien vi bruker i dag, stammer fra 1100-tallet.

De sju såkalte O-antifonene – fordi de begynner med O (Å som utropsord) – ble sunget til kveldsgudstjenesten (vesper) i klostrene, én for hver dag fra 17. til 23. desember. Den opprinnelige «O Emmanuel» er den siste av disse og ble altså sunget lille julaften.

En ukjent dikter skrev en gang på 1100-tallet en ny latinsk tekst «Veni, veni Emmanuel», basert på de sju opprinnelige O-antifonene. Hymnen har vært benyttet over hele verden etter at engelske Thomas Helmore tok den med i en samling av oversatte salmer i 1856. Til oss kom den først med salmeboka fra 1985 i nynorsk gjendikting ved Arve Bruvoll.

Immanuel – et bibelsk mannsnavn som betyr «Gud med oss» – forekommer hos Jesaia i Det gamle testamentet. I Det nye testamentet blir navnet brukt i Markusevangeliet i skildringen av Josefs drøm: «Se, jomfruen [Maria] skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel.» (Matt 1,23). Den kristne oppfatningen går ut på at Immanuel og Jesus er samme person, nemlig den ventede Messias (frelseren) som Jesaja nevner i sine profetier. Israel betyr i denne sammenheng Israels folk.

Korpsarrangement med fem stemmer for instrumenter i C, B, Ess og F har i tillegg en soliststemme (i C og B) og en slagverkstemme. Arrangementet går i B-dur, men i salmeboka er melodien oppført i F-dur. Kjell Arild Pollestad har skrevet en alternativ tekst på bokmål som fins i den katolske salmeboka.