På sine eldre dager begynte Ole Olsen å skrive marsjer med utgangspunkt i folketoner og regimentssignaler. Marsjene ble utgitt i tre samlinger av Norsk Musikkforlag i 1922.

Olsen ba militærmusikere over hele landet sende ham folketoner, slik at hvert av de 16 infanteriregimentene (hvis mulig) kunne få sin egen marsj med motiver og folketoner fra den bygda eller landsdelen der de hørte hjemme:

«Er det noen i bygd og by, langs land og strand, som måtte ha et eller annet norsk stev, en ‘gangar’ eller et visemotiv, så send meg notene. Jeg tar med takk imot alt jeg får, og deretter skal jeg velge og vrake».

Resultatet ble ofte nokså tilfeldig når han skulle ta utgangspunkt i det han fikk tilsendt og ikke selv forsøkte å finne passende melodier eller prøvde å komponere noe nytt. Bare i enkelte tilfeller, som for 10. infanteriregiment i Nordre Bergenhus (Sogn og Fjordane), greide han å sette sammen melodier til en nokså akseptabel marsj.

Musikkinstruktør for 4. brigades musikkorps i Bergen, Julius Woldsdal (1869-1952), sendte Olsen to melodier som viste seg å være egnet som utgangspunkt for «Norsk regimentsmarsj – Motiver fra Førde og Søndfjord». Men da Olsen først så notene, skal han ha sagt: «Denne underlige, knudrete rytmen kan da ikke være til å gå etter? Den må vel være beregnet til å ro etter!»

Marsj ble det ihvertfall når Olsen fikk tenkt seg litt om, selv om også den ble litt «knudrete» i likhet med melodiene som han fikk tilsendt. For moderne korpsbesetning er dynamikk og frasering endret en god del, slik at hele stykket høres mer ut som en moderne marsj. Stykket er bevisst gjort litt mindre «knudrete» enn originalen ved at mange av forslagene er fjernet i en del stemmer. Det er også lagt til melodisk slagverk.

Spilletid: Ca. 3 ½ minutt. Vanskelighetsgrad: *** | Spilt av virtuelt demo-korps | Spilleliste