Samtidig som Svendsen gjorde ferdig sin andre symfoni og de fire norske rapsodiene, skrev han også et symfonisk dikt eller en orkesterfantasi som han kalte «Romeo og Julie». Svendsen mente stykket ville passe som innledning til Shakespeares drama, med andre ord som en ouverture før teppet gikk opp i teatersalen.Symfonien fikk rosende omtale som fortjent, mens «Romeo og Julie» var kritikerne mer skeptiske til. Verket var uten de festlige og nasjonalromantiske klangene som de var vant til å høre hos Svendsen. Det forvirret sikkert mange. Anmelderen i en av hovedstadsavisene skrev til og med at han savnet «den svulmende erotikk» som han mente burde prege et slikt verk.
Godt mulig ventet mange at musikken skulle følge handlingen i skuespillet, slik Berlioz hadde gjort i sin store «symphonie dramatique». Men dette har nok ikke vært Svendsens plan. Han har heller ikke valgt musikalske temaer som kan knyttes til de to hovedpersonene i skuespillet eller til skikkelser som Tybalt, Mercutio og prins Paris. I stedet gir Svendsen oss en veksling mellom ømhet og stormende forelskelse sånn i sin alminnelighet.
I vår tid vil neppe mange si at de savner lidenskap og «svulmende erotikk» i dette verket. Dessuten bidrar korpsversjonen til å forsterke de voldsomme utbruddene i de mange forte-partiene. Spilt med de riktige styrkegradene kan inntrykket bli ganske heftig.
Denne versjonen av «Romeo og Julie» er lagt ned en halvtone fra E-dur til Ess-dur. I tillegg er taktene 396-483 i originalen sløyfet. Det kommer av at dette partiet blir dominert av strykerne med tremolo som ikke gjør seg så godt med en ren blåserbesetning.
Spilletid: 10 ¾ minutt. Vanskelighetsgrad: **** | Spilt av virtuelt demo-korps | Spilleliste | ➤ Tilbake til forsiden