Charles-Marie Widor (1844-1937) komponerte i alt ti orgelsymfonier. Mest kjent er sluttsatsen Toccata fra den femte av orgelsymfoniene, skrevet i 1885.

Dette bravurstykket for organister lar seg også spille på trompet, særlig hvis solostemmen splittes mellom to musikere, slik det er gjort her. Eventuelt kan en tredje trompet delta som solist for å gjøre stykket lettere å spille. Da bør hver gruppe på åtte 16-delsnoter i solostemmen splittes i 3 + 2 + 3 eller 3 + 3 + 2.

Videre er fem understemmer fleksibelt arrangert for korpsinstrumenter i C, B, Ess og F samt en paukestemme (kan sløyfes). I tillegg er den opprinnelige orgelstemmen i riktig toneart (F-dur) vedlagt. Dette gir muligheter for mange typer ensembler og også samspill med orgel.

Arrangementet er et utdrag, der den midterste delen av stykket er sløyfet. Det gjør at spilletiden er mer enn halvert til ca. 2 ½-3 minutter.

Man kan godt velge et langsommere tempo enn angitt. Det skal Widor selv ha gjort som organist.